Ingvild Eilertsen Grimstad ved Fiskerimuseet forteller historien om grønlandsfisket – et fiske som ble selve grunnsteinen i det sunnmørske fiskerieventyret.
Bankskøyta åpnet havet
Historien begynner et stykke før de første norske fiskerne nådde Grønland. På 1860-tallet kom Bankskøyta, som var et dekket fartøy – en radikal forbedring fra de åpne båtene. Mannskapet kunne gå under dekk, sove om bord og overleve vær som ville ha veltet tidligere farkoster. Det åpnet havet på en ny måte.
Til Grønland med seil – Torsk og kveite
De første sunnmøringene som nådde Grønland, kom ikke primært for å fiske torsk. Det var selfangst som trakk dem dit. I 1898 reiste Petter S. Brandal og Severin Brandal ut på de første selfangstturene fra Brandal – med seil.
Rundt 1911–12 la fiskeren Johan Olsen fra Ålesund merke til noe under hvalfangstturene sine: i Davisstredet mellom Grønland og Amerika var det enormt med torsk og kveite. Han holdt det for seg selv i omtrent ti år. Så holdt han foredrag i Ålesund.
– Han fortalte at han kunne få fisk på hver krok, og at det var stor torsk, sier Grimstad.
Rundt 1924 begynte det organiserte torskefisket på Vestgrønland for alvor.
Linefiske på 24-timers basis
Sunnmøringene tok med seg det de kunne fra før: linefiske. En lang line senkes til bunns, med kortere snøre og krok for hver meter. Torsk og kveite er bunnfisk og biter godt – men arbeidet er tungt.
Fra moderskipet ble det satt ut små båter, kalt dories, som la ut linene. Etter fire timer ble de trukket opp igjen – fulle av fisk og tunge som bly. Arbeidet gikk døgnet rundt, med minimalt søvn.
– Egning av linene ble gjort for hånd, alt ble gjort for hånd, sier Grimstad. – Og fingrene ble fryktelig medtatt.
I de første tiårene varte turene opp til et halvt år. Til is brukte mannskapet det som var tilgjengelig: isfjell underveis på ruta.
Norge erklærte Øst-Grønland som norsk – Men tapte i Haag
Grønland var dansk territorium, og danskene var ikke udelt begeistret for at nordmennene strømmet til fiskefeltene. Det ble tidlig bråk om landrettigheter og havner.
På Øst-Grønland eskalerte det. I 1931 erklærte Norge Øst-Grønland som norsk territorium. Danmark protesterte og vant frem internasjonalt. Stemningen ble dårlig, og norske fiskere møtte restriksjoner på å gå i land – selv for en hviledag eller for å selge fangst.
Livsnerven i klippfiskeventyret
Fra 1950-tallet og frem til fisket begynte å svikte på 1970-tallet, var grønlandsfisket motoren i sunnmørsk økonomi. Ifølge Grimstad utgjorde fisk fra Grønland om lag 80 prosent av all fisk som ble foredlet til klippfisk i regionen.
– Grønlandsfisket er avgjørende for sunnmøringene, særlig innenfor klippfisk. Veldig mye av denne fisken ble sendt rundt i verden som klippfisk, sier Grimstad.
I kjølvannet vokste det opp en hel industri: fiskemottak, foredlingsanlegg og skipsbyggerier. I 1962 ble Longva 1 sjøsatt fra Liaaen verft i Ålesund – et fabrikktråler-skip der fisken ble foredlet ombord. Det var en revolusjon, selv om det tok tid å få lønnsomhet ut av de dyre investeringene.
Verdens farligste fiske
Grønlandsfisket har blitt omtalt som verdens farligste fiske. Grimstad trekker frem mange grunner: den lange og værharde reisen, drivis og isfjell, nedising av skrog, farlige doryoperasjoner i iskaldt hav og 24-timers arbeidsøkter med minimalt søvn.
Medisinsk hjelp fantes ikke. Man hadde med seg en stor kasse medisiner og noen om bord med nok kunnskap til å bruke dem.
– Du er langt vekk fra land og hjelp når noe alvorlig skjer, sier Grimstad.
De som dro var ofte unge menn fra hele Sunnmøre – fra Vartdal, Brandal, Kjørsvågen og Harøy. Det å få hyre på en slik skute var stort. De visste godt hva de gikk til.
Hvorfor lyktes sunnmøringen?
Grimstad peker på noe som går igjen i sunnmørsk næringsliv: kort avstand mellom dem som fisket, dem som bygde båtene, dem som eide dem og dem som finansierte turene.
– Det var ikke skott mellom de som var på dekk og de som satt på kontoret, sier hun. – De kjente hverandre, og kunnskap og erfaring fløt lett mellom dem.
Grimstad nevner også at sunnmøringer historisk sett ikke hadde store jordbruksarealer å falle tilbake på. Man var vant til å snu seg rundt og gripe de mulighetene som fantes. Petter S. Brandal fra Brandal formulerte det enkelt om sin egen hjemplass: – Hassjord er ishavet.
Intervjuet er en del av Radio Ålesunds serie Fiskeriene på Sunnmøre
