Det norske havfisket lander rundt 2–2,5 millioner tonn villfisk i året. Bak tallene ligger bestander som varierer stort i verdi, volum og historisk vekt. I programserien «Fiskeriene på Sunnmøre» har Radio Ålesund gått gjennom de viktigste av dem. Bildet som tegner seg er sammensatt: store verdier, sterk industri – og flere bestander i tilbakegang, her er en samlet gjennomgang.
Torsken: Fra historisk topp til kritisk lavmål
Den nordøst-arktiske torsken er rangert som Norges viktigste fiskeart. Den gir høyest verdi per kilo blant de store artene og er råstoffet for klippfisk-, saltfisk- og tørrfiskindustrien – eksportprodukter med dype røtter mot Italia, Portugal og Vest-Afrika.
Men skreibestanden er i nedgang. Gytebestanden nådde sin historiske topp i 2013 og har gått ned hvert år siden. Årsaken er todelt: rekrutteringen av ungtorsk har falt, samtidig som det har blitt fisket mye. Kvoterådet for 2026 er det laveste siden 2002 – 270.000 tonn. Gytebestanden er nå under det såkalte føre-var-nivået, grensen der reproduksjonsevnen kan svekkes ytterligere.
Norge og Russland forvalter bestanden i fellesskap, og dette samarbeidet fungerer. Havforskerne anser at bunnen trolig er nådd, og at kvoterådet ventes å øke noe fra 2027 – forutsatt at de noe sterkere årsklassene fra tidlig 2020-tall ikke fiskes ned som ung og umoden fisk.
Makrellen: Et forvaltningsproblem uten løsning
Makrellen er Norges tredje viktigste fiskeart etter sild, og oppnår høy pris på asiatiske markeder – særlig i Japan og Sør-Korea, der norsk makrell er den nest mest populære fisken etter laks. Utbredelsen av makrell har de siste 10–15 årene ekspandert nordover, med fisk helt vest til Grønland og nord til Svalbard om sommeren.
Men bestanden er nå under kritisk nivå. Rekrutteringen var sterk frem til 2013, og ble etterfulgt av et intenst fiskeri med rekordhøye fangster – i snitt mer enn én million tonn årlig. Kvoterådet for 2026 innebærer en reduksjon på 70 prosent sammenlignet med rådet for 2025.
Det som skiller makrellen fra torsk i Barentshavet, er at det norsk-russiske samarbeidet for torsk fungerer. For makrellen finnes ingen tilsvarende bindende avtale. Norge, EU, Storbritannia, Island, Færøyene og Russland setter hver sine kvoter, og summen av disse har i flere år ligget langt over det forskerne anbefaler. Kjernen i makrellutfordringen er politisk, ikke biologisk.
NVG-silda: Verdens største sildebestand under press
Norsk vårgytende sild er den viktigste pelagiske bestanden i norsk fiskeri og en av de største kommersielle sildebestandene i verden. Den gyter utenfor Møre i februar og mars, og Møre og Romsdal er fortsatt hjertet i dette fisket.
Bestanden nådde en topp rundt 2010, etter at den var bygd opp fra svært lave nivåer på 1980- og tidlig 1990-tall. Siden har den gått jevnt nedover. Årsklassene etter 2016 er svake, og gytebestanden er nå under føre-var-nivå. Som for makrellen er forvaltningsbildet komplisert av at seks parter fisker på den samme bestanden uten å ha kommet til enighet om en felles totalkvote.
Det finnes likevel konkrete lysglimt. To sterke årsklasser – 2021 og 2022 – er på vei inn i bestanden. Om de overlever og vokser seg inn i gytebestanden, og fisketrykket reguleres i tråd med kvoteråd, er det biologisk grunnlag for en gradvis bedring fra slutten av 2020-tallet.
Sildefiskets historie: Sunnmøres grunnmur
Ingen fiskeart har satt dypere spor på Sunnmøre enn silda. I århundrer var sildefisket selve grunnmuren under kystøkonomien. Da vårsilda kom tilbake til Vestlandskysten i 1808, spredte fisket seg nordover, og i perioden frem til 1870-73 var Sunnmøre sentrum for til tider eventyrlig aktivitet.
Etter andre verdenskrig blomstret vintersildfisket langs Mørekysten med ny teknologi og kraftigere fartøyer. Størst kvantum ble fisket i 1956, med 12,3 millioner hektoliter. Ålesund var navet i fiskeriet. Men veksten bar i seg sin egen undergang – overbeskatning gjennom 1950- og 1960-årene reduserte bestanden dramatisk, og tidlig på 1970-tallet ble silda fredet. For Sunnmøre var konsekvensene alvorlige: fiskerflåten, foredlingsindustrien og eksportleddet stanset opp.
Det var sunnmørsfiskerne som i 1927 gikk foran og dannet det som siden er blitt Norges Sildesalgslag – ryggraden i norsk pelagisk fiskeomsetning. Slagordet som samlet dem var enkelt: «Rot jer sammen!»
Etter fredningen begynte bestanden sakte å ta seg opp, og i dag foregår vintersildfisket primært med store ringnotfartøyer langs kysten av Møre og Nordland. Møres særstilling er bevart: de viktigste gytefeltene ligger her, og Ålesund er et av de viktigste sentrene for omsetning og eksport av pelagisk fisk i landet.
De øvrige bestandene
Seien er en underkommunisert storebror i norsk fiskeri, og bidrar vesentlig til å holde industri og flåte i drift utenom skreisesongen. I år har imidlertid fiskere langs Mørekysten rapportert om svakt seifiske som beskrives som en krise.
Kolmule er Norges absolutt største fiskeslag målt i volum, med norske fangster på gjerne 400.000–700.000 tonn i året. Det meste går til mel og olje. Hysa er for øyeblikket i bedre forfatning enn torsken og er en viktig buffer for hvitfiskindustrien. Lodderogn setter stadig eksportrekorder, med Japan som det viktigste markedet. Kongekrabben – en relativt ny art i norsk fiskeri – ble eksportert for over 1,2 milliarder kroner i 2025, med levende krabbe til en pris på rundt 500 kroner kiloen.
Et gjennomgående mønster
Gjennomgangen av de norske fiskebestandene viser et gjennomgående mønster: der forvaltningssamarbeidet fungerer, som mellom Norge og Russland for torsk, finnes et rammeverk for å håndtere nedgang. Der slike avtaler mangler – for makrell og NVG-sild – fortsetter kvoteoverskridelsene å undergrave ressursgrunnlaget.
Historien fra sildefiskets kollaps på 1970-tallet er en konkret påminnelse om hva som kan stå på spill – den gjentar seg sjelden identisk, men mønstrene er gjenkjennelige.
